magaskeland

Forrige uke var finansministrene i EU samlet for å ta stilling til det reviderte forslaget til merverdiavgiftsreformen «VAT in a Digital Age» («ViDA»). På dette møtet den 14. mai ble det ikke oppnådd enighet om forslaget, fordi Estland hadde innvendinger til forslagets utforming av regler for korttidsutleie av leiligheter og salg av persontransport via elektroniske plattformer. Den neste muligheten for enighet om forslaget er fredag 21. juni, som er neste gang finansministrene i EU møtes.

«VAT in a Digital Age» («ViDA») er en merverdiavgiftsreform i EU, som opprinnelig ble foreslått i desember 2022, med en forespeilet tidsramme for innføring av forslagene i løpet av 2025 til 2028. Den 8. mai i år ble det publisert et oppdatert forslag til denne merverdiavgiftsreformen, etter flere år med forhandlinger og diskusjoner om innholdet i reformen. Det var dette oppdaterte forslaget som finansministrene i EU skulle stemme om på møtet nå den 14. mai. Den foreslåtte tidsrammen for innføringen av reformen er nå perioden 2027 til 2030, med en forventning om at deler av forslaget kan ta frem til 2035 å få innført i sin helhet i alle 27 EU-land.

ViDA-reformen konsentrerer seg om reglene for elektronisk rapportering, elektroniske salg og forenklede MVA-registreringsordninger i EU. Reformen består av tre «pilarer» som kan oppsummeres med stikkordene «e-invoicing and digital reporting», «online platforms» og «single VAT registration». Dette er altså en reform som tar sikte på å tilpasse merverdiavgiftsreglene til den økonomiske utviklingen, der det selges stadig flere tjenester, og at disse i større grad selges elektronisk og gjerne også på tvers av landegrenser.

Årsaken til den manglende enigheten

Den delen av forslaget som gjorde at Estland reagerte, gjelder den andre «pilaren» knyttet til elektroniske plattformer («online platforms»). Det opprinnelige forslaget av desember 2022 gikk ut på at alle elektroniske plattformer som formidler persontransport og kortidsutleie av leiligheter skal være ansvarlige for å rapportere MVA (såkalte «deemed suppliers» i EU-terminologi), med mindre selgeren som tjenestene formidles på vegne av, selv både gir plattformen et gyldig MVA-registreringsnummer og erklærer at den vil rapportere MVA på selvstendig initiativ. Det opprinnelige forslaget definerte «kortidsutleie» som leieforhold opp til 45 dager.

Det oppdaterte forslaget knyttet til persontransport og kortidsutleie av leiligheter, inneholdt noen modifikasjoner. For det første ble «korttidsutleie» omdefinert til leieforhold opp til 30 dager, og ikke til 45 dager slik det var i det opprinnelige forslaget. For det andre ble det inntatt et unntak om at den enkelte medlemsstat i EU kan unnta små- og mellomstore virksomheter fra hele regelverket. Reglene om persontransport ble i det oppdaterte forslaget begrenset til å kun gjelde persontransport på vei.

Det som fikk Estland til å stemme ned forslaget, skal imidlertid ha vært utformingen av fradragsretten for anskaffelser til virksomheten. Forslaget om tvungen rapporteringsplikt for elektroniske plattformer innebærer at plattformen ikke har fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til virksomheten. Dette innebærer et brudd på nøytralitetsprinsippet i merverdiavgiftsretten, og innebærer at merverdiavgift kan bli en endelig kostnad for plattformene. Derfor er det ikke unaturlig at Estland hadde innvendinger til denne utformingen av regelverket.

Bakgrunnen for ViDA-reglene om avgiftsplikt for formidling av persontransport og korttidsutleie, er et ønske om å utjevne avgiftsbehandlingen mellom aktører som tilbyr «avgiftsfrie» utleieleiligheter gjennom elektroniske plattformer, med leiligheter som faktureres med MVA fra mer «tradisjonelle» aktører. Det kan imidlertid argumenteres for at det ikke er plattformmodellen i seg selv som skaper disse ulikhetene i regelverket, men heller at regelverket for utleie av fast eiendom i EU aktivt legger til rette for disse forskjellene, ettersom disse reglene varierer fra land til land. Noen land i EU unntar korttidsutleie av leiligheter fra all merverdiavgift, mens andre land har så høye registreringsterskler for MVA at en del aktører ikke blir pliktige til å rapportere merverdiavgift.

Reglene i Norge

I Norge er som kjent utleie av fast eiendom unntatt merverdiavgift, men vi har en spesialregel som gjør at «romutleie i hotellvirksomhet mv.» er avgiftspliktig. Anvendelsen av denne bestemmelsen må avgrenses mot utleie til «boligformål». Skattedirektoratet uttalte i 2013 at utleie som drives i «direkte konkurranse med hotellene», som utgangspunkt skal faktureres med merverdiavgift:

«Ved utformingen av merverdiavgiftssystemet er det tatt sikte på at det skal virke mest mulig nøytralt på forbruksvalget. Av hensyn til dette grunnleggende prinsippet bør avgiftsplikten også gjøres gjeldende for virksomheter som driver i direkte konkurranse med hotellene. Dette innebærer at næringsvirksomhet som drives av hoteller, moteller, pensjonater, campingplasser, turisthytter mv. også bør omfattes av merverdiavgiftsplikten.»

Neste mulighet for finansministrene i EU til å bli enige om det oppdaterte forslaget til ViDA-reformen er som beskrevet ovenfor 21. juni 2024. Det blir spennende å se om vi kan få et endelig klarsignal for reformen da.

Norske myndigheter er også opptatt av utformingen av merverdiavgiftsregelverket for salg av tjenester over landegrensene. I revidert nasjonalbudsjett den 14. mai ble det varslet at Finansdepartementet arbeider med mulige endringer i regelverket for merverdiavgift ved salg av tjenester over landegrensene. Det blir mer om dette i neste blogginnlegg.

Kilder:

«VAT In The Digital Age: Impact of Revised Proposals on EU Businesses”, Forbes, 12. mai 2024. (Lenke)
«Reflections on the EU VAT Reform for Platforms», Aleksandra Bal på Linkedin, 21. mai 2024. (Lenke)
Ad Van Doesum mfl.: «Fundamentals of EU VAT Law» (2. utgave, 2020) s. 396-399.
Skattedirektoratet: “Grensen mellom merverdiavgiftsunntatt utleie av fast eiendom og avgiftspliktig utleie av rom i hotell og lignende virksomhet”, Prinsipputtalelse av 20. september 2013. (Lenke)

Innledning

Et NUF (Norskregistrert Utenlandsk Foretak) er en registreringsform for utenlandske næringsdrivende som driver næringsvirksomhet i Norge. Denne tilknytningsformen til Norge kjennetegnes av at den utenlandske næringsdrivende driver næringsvirksomhet i Norge, men uten å ha stiftet et «norsk» rettssubjekt (f.eks. et AS) som denne virksomheten kan drives fra. Dette innebærer i praksis at virksomheten drives fra det «utenlandske» rettssubjektet i utlandet, men at dette rettssubjektet har etablert en filial i Norge, som er registrert som et NUF i det norske Enhetsregisteret.

Utgangspunktet er at et NUF må forholde seg til merverdiavgiftsregelverket, på lik linje som selvstendige rettssubjekter. Dette betyr at et NUF må registrere seg i Merverdiavgiftsregisteret når dette passerer den alminnelige beløpsgrensen på 50 000 kroner i avgiftspliktig omsetning. Når et NUF har blitt registrert i Merverdiavgiftsregisteret, inntar dette rollen som et avgiftssubjekt på samme måte som f.eks. et AS, og er derfor underlagt de samme forpliktelser og rettigheter etter merverdiavgiftsloven som et selvstendig rettssubjekt. Et NUF vil imidlertid i utgangspunktet ikke kunne ha partsevne i rettssaker. Det vil derfor være det utenlandske rettssubjektet som eventuelt må møte Skatteetaten i en rettssak om merverdiavgift i Norge.

Kravet om registrering ved representant

Det er få restriksjoner på utenlandske næringsdrivende sin adgang til å opprette et NUF i Norge. Generelt er det slik at det i merverdiavgiftsretten skilles mellom utenlandske næringsdrivende som har en tilknytningsform til Norge i form av forretningssted, og utenlandske næringsdrivende som ikke har slikt forretningssted. Det nærmere innholdet av denne grensedragningen kan vi spare til et senere blogginnlegg. Det sentrale her er at det tradisjonelt har vært praksis for at utenlandske næringsdrivende med forretningssted i Norge, registrerer seg i Merverdiavgiftsregisteret på ordinær måte, mens utenlandske næringsdrivende uten slikt forretningssted må registreres ved hjelp av en representant.

De siste årene har det skjedd en liberalisering av regelverket, som gjør at svært mange utenlandske næringsdrivende uten forretningssted i Norge ikke lenger trenger å registrere seg ved representant. Dette gjelder utenlandske næringsdrivende fra EU/EØS og Storbritannia. Denne liberaliseringen gjør at regelverket om registrering ved representant først og fremst er aktuelt for næringsdrivende fra utenfor Europa. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette regelverket.

Registrering uten representant

Dersom en utenlandsk næringsdrivende uten forretningssted i Norge skal registrere seg i Merverdiavgiftsregisteret uten representant, må denne først registreres i Enhetsregisteret. Dette gjøres gjennom utfylling og innsendelse av skjemaet «Blankett for NUF (BR-1080)». Først når den utenlandske næringsdrivende er registrert i Enhetsregisteret, kan registrering i Merverdiavgiftsregisteret via Skatteetaten sine nettsider gjennomføres. Etter at registreringen i Merverdiavgiftsregisteret er gjennomført, blir NUF-et pliktig til å levere skattemeldinger for merverdiavgift.

Når et NUF registreres uten representant, og heller ikke har en daglig leder eller et styre, må rollen «Kontaktperson NUF» tildeles i Altinn, slik at NUF-et har en person som faktisk har adgang til å sende inn skattemeldinger for merverdiavgift, eller til å eventuelt tildele roller i Altinn til andre personer. Det er som kjent risikabelt å ikke levere skattemeldinger for merverdiavgift når man er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, fordi man da risikerer både tvangsmulkt, skjønnsligning av merverdiavgift og renter på eventuelle ubetalte beløp. Det er derfor viktig å ha en klar plan for hvem som skal levere avgiftsmeldinger etter at foretaket har blitt registrert, og at det tildeles roller slik at denne personen har adgang til å signere meldingene ved innsendelse.

Bokføringsregelverket

En problemstilling som ofte går igjen dersom en utenlandsk næringsdrivende har etablert seg i Norge gjennom et NUF, er hvilke forpliktelser dette NUF-et har etter bokføringsregelverket. De siste årene har Skatteetaten og rådgivere særlig fått spørsmål om forpliktelsen til å levere en såkalt «SAF-T»-fil ved kontroller/bokettersyn av NUF. En «SAF-T»-fil er en fil som inneholder regnskapsdata som er satt opp i samsvar med et standardformat, og som benyttes av Skatteetaten ved kontroller. Fra 1. januar 2020 har alle bokføringspliktige i Norge vært forpliktet til å kunne utarbeide og oversende en slik «SAF-T»-fil til Skatteetaten ved kontroller. Alle NUF som er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, er bokføringspliktige og dermed forpliktet til å kunne fremskaffe en slik «SAF-T»-fil ved en eventuell kontroll.

På bakgrunn av spørsmålene fra utenlandske næringsdrivende om forpliktelsen til å utarbeide en slik «SAF-T»-fil, publiserte Skattedirektoratet en prinsipputtalelse om bokføringsregelverket for utenlandske næringsdrivende den 25. september 2023. I denne prinsipputtalelsen adresseres blant annet utfordringer knyttet til å overholde det norske bokføringsregelverket i de tilfeller bokføringen for den norske virksomheten gjennomføres i utlandet, som en del av bokføringen til det utenlandske selskapet NUF-et er en del av.

Generelt er det slik at en «SAF-T»-fil kun skal inneholde opplysninger om den norske virksomheten, og at det må etableres et tydelig kontrollspor for transaksjoner knyttet til den norske virksomheten. Flere bokføringspliktige kan ikke dele samme identifikasjonskoder (nummerserier) i bokføringsmaterialet. Avslutningsvis i prinsipputtalelsen skriver Skattedirektoratet oppsummeringsvis at dersom den utenlandske næringsdrivende faktisk oppfyller kravene fastsatt i bokføringsregelverket, så vil det etter deres syn ikke være «problematisk» å skulle oppfylle kravene til innhold i «SAF-T»-filen ved kontroll.

Internasjonale transaksjoner

Et NUF er altså en norsk filial for et utenlandsk selskap. Det kan for eksempel være at et britisk aksjeselskap (Ltd.) etablerer seg i Norge gjennom et NUF. Dersom dette NUF-et omsetter for mer enn 50 000 kroner i avgiftspliktige salg i Norge, vil NUF-et måtte registrere seg i Merverdiavgiftsregisteret og betale norsk merverdiavgift. I utgangspunktet fremstår dette som uproblematisk, og NUF-et kan forholde seg til de vanlige reglene i merverdiavgiftsloven. I praksis har det imidlertid vist seg at det kan oppstå en del særspørsmål knyttet til transaksjoner der et NUF er involvert.

Den første gruppen av transaksjoner som har reist særskilte spørsmål, er interne transaksjoner mellom NUF-et og det utenlandske selskapet som det er en del av. Et NUF er som beskrevet innledningsvis ikke et eget rettssubjekt, og NUF-et og det utenlandske selskapet utgjør derfor i realiteten ett rettssubjekt. I merverdiavgiftsretten er det en kjent regel om at transaksjoner «internt» i et selskap, eller «internt» i en fellesregistrering, ikke skal behandles med merverdiavgift. Finansdepartementet la i 2002 til grunn at det samme utgangspunktet må gjelde for et NUF og det utenlandske selskapet som dette er en del av, altså at disse må anses som ett og samme rettssubjekt. På bakgrunn av dette utgangspunktet konkluderte departementet med at overføring av tjenester fra det utenlandske selskapet til NUF-et ikke skal behandles med merverdiavgift. Dette standpunktet er opprettholdt i den siste utgaven av MVA-håndboken og har også blitt gjengitt av flere forfattere i juridisk litteratur de siste 10-15 årene, og må derfor legges til grunn som gjeldende rett.

Ved overføring av varer til et NUF fra det utenlandske selskapet som NUF-et er en del av, finnes det imidlertid ikke en tilsvarende praksis for at avgiftsbehandling kan unnlates. Utgangspunktet for overføring av varer til et NUF fra det utenlandske selskapet, må derfor være at varene skal avgiftsbehandles på vanlig måte. Dette innebærer at NUF-et skal rapportere merverdiavgift reverse charge på varene som innføres til Norge. Bakgrunnen for forskjellene mellom avgiftsbehandlingen av varer og avgiftsbehandlingen av tjenester ved import til et NUF, er antagelig at det for varer er selve den fysiske innførselen av varen til det norske merverdiavgiftsområdet som utløser avgiftsplikten. Innførsel av varer til et NUF fra det utenlandske selskapet er for øvrig et tema som også reiser en del problemstillinger knyttet til fastsettelsen av tollverdien, som innførselsmerverdiavgiften beregnes på grunnlag av. Dette emnet er det imidlertid naturlig å komme tilbake til i et eget blogginnlegg.

Den andre gruppen av transaksjoner som har reist særlige spørsmål i tilknytning til NUF, er rett og slett ordinære salg av tjenester til et NUF fra norske næringsdrivende. Som beskrevet innledningsvis er ikke et NUF et eget rettssubjekt, og man vil da i utgangspunktet legge til grunn at et NUF ikke har kompetanse til å inngå avtaler på vegne av det utenlandske selskapet som det er en del av. Dette kan skape noen avgiftsmessige utfordringer, ettersom den avgiftsmessige behandlingen av fakturaer for kjøp av tjenester, vil avhenge av hvem som er kontraktsrettslig kjøper. Det klare utgangspunktet i merverdiavgiftsretten er at det er et sammenfall mellom hvem som anses som kontraktsrettslig kjøper, og hvem som anses som merverdiavgiftsrettslig kjøper. Det kan dermed fort oppstå usikkerhet om hvem som faktisk er kontraktsmotpart for tjenesteleveransen, og hvem av NUF-et og det utenlandske selskapet som skal faktureres for tjenestene. Dette vil også påvirke den avgiftsmessige behandlingen, ettersom et salg av tjenester til det utenlandske selskapet vil være et eksportsalg fritatt for merverdiavgift, mens et salg av tjenester til NUF-et i de fleste tilfeller vil være et avgiftspliktig innenlandsk salg. Det kan derfor være behov for å foreta en nærmere vurdering av kontraktsforholdene, før det foretas fakturering av tjenester til et NUF, eller til et utenlandsk selskap som har et NUF i Norge.

Kilder:

Skattedirektoratet: «Utenlandske næringsdrivende – Krav til SAF-T regnskapsfil», Prinsipputtalelse av 25. september 2023 (Lenke).
Cecilie Aasprong Dyrnes: «NUF», kapittel i «Praktisk merverdiavgiftsrett» (2012) s. 125-145.
Marianne Scheel: «Norsk merverdiavgift ved internasjonal handel» (3. utgave, 2015) s. 327-331.
Skattedirektoratet: «MVA-håndboken» (19. utgave, 2023) s. 411-421.
Tolletaten: «Tollverdi og NUF», artikkel på Internett (Lenke).

Aktuell norsk lovgivning:

Lov av 19. juni 2009 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven)
Lov av 19. november 2004 om bokføring (bokføringsloven)

Problemstillinger knyttet til «agenter», er en gjenganger innenfor merverdiavgiftsretten. I det følgende blogginnlegget presenterer jeg noen utgangspunkter for avgiftsbehandlingen av agentforhold i internasjonale transaksjoner. I et senere blogginnlegg vil vi se nærmere på de norske reglene for agentliknende konstruksjoner, herunder formidling av tjenester.

Agenter

Et tema som går igjen ved internasjonale transaksjoner, er bruken av såkalte «agenter», og avgiftsbehandlingen av transaksjoner som har en tilknytning til slike agenter. En agent er tradisjonelt et mindre selskap som er etablert i et fremmed land, som en eksportør ønsker å selge varer eller tjenester til. En agent har typisk som hovedoppgave å finne kjøpere for eksportørens produkter i det fremmede landet, slik at det ikke er nødvendig for eksportøren å selv etablere seg i det fremmede landet. Agenter arbeider gjerne for mange ulike eksportører, og har ofte et bredt kontaktnettverk i det fremmede/importerende landet. Det som kjennetegner det tradisjonelle agentforholdet, er at agenten ikke selv kjøper varer eller tjenester av eksportøren, men i stedet arrangerer salgene direkte fra eksportøren til kunden. Slike tradisjonelle agentforhold omtales gjerne som «salgsagenter», «disclosed agents» eller «uavhengige agenter». De mange ulike begrepene som brukes om slike agentforhold, er etter mitt syn mye av bakgrunnen for at internasjonale transaksjoner som involverer agenter ofte oppleves som kompliserte. Særlig forvirrende er det når agentbegreper også benyttes om forretningsmessige relasjoner som ikke er agentforhold i tradisjonell forstand (se nedenfor). Det sentrale for å ta stilling til om man står overfor et agentforhold i tradisjonell forstand, er de kontraktsrettslige forholdene. Dersom salget skjer direkte mellom eksportøren og kunden i det importerende landet, står man overfor et agentforhold i tradisjonell forstand, der agenten kun har medvirket til å få avtalen i stand. Dersom agenten selv opptrer som selger overfor kunden, er ikke agenten en «agent» i tradisjonell forstand, men snarere det som ofte omtales som en «distributør» eller «kommisjonær».

I eksempelet ovenfor («Eksempel 1») står vi overfor en tradisjonell agentsituasjon. Det norske selskapet A ønsker å eksportere varer til kunder i Tyskland. Selskapet ønsker imidlertid ikke å etablere seg selv i Tyskland, og engasjerer derfor den tyske agenten B til å arbeide for selskapet i Tyskland. Den tyske agenten B indentifiserer kunden selskapet C, og innleder kommunikasjon med denne kunden. Etter hvert starter eksportøren A og kunden C opp forhandlinger om kjøp av varer, på bakgrunn av den innledende kontakten mellom agenten B og kunden C. Når eksportøren og kunden har blitt enige om betingelsene for kjøpet, inngås kontrakten direkte mellom eksportøren A og kunden C. Etter at kunden C har betalt eksportøren A for varene, fakturerer agenten B eksportøren A for den utførte agenttjenesten. På denne måten får agenten B en «cut» av det gjennomførte salget mellom A og C, som et vederlag for utførte agenttjenester.

Distributører

I motsetning til hva som er tilfellet for et tradisjonelt agentforhold, kjennetegnes et distributørforhold av at distributøren selv blir eier av varene og tjenestene, som omsettes videre til sluttkunden. En distributør kjøper altså selv varer og/eller tjenester fra eksportøren, og «distribuerer» disse videre til sluttkunden «lokalt» i det fremmede/eksporterende landet. Dette betyr at det i distributørforhold vil foreligge to sett av fakturaer, og to salg, i form av ett salg fra eksportøren til distributøren, og ett salg fra distributøren til sluttkunden. Ofte omtales slike distributørforhold som «kommisjonæragenter», «undisclosed agents» eller «avhengige agenter». Bruken av agentbetegnelser om slike distributørforhold er generelt uheldig, og en gjenstand til forvirring. Slike arrangementer er i realiteten ikke agentforhold, men en konstruksjon som består av to separate omsetningsledd. Omsetningen i siste ledd skjer fra distributøren til den lokale kunden, og ikke direkte fra den utenlandske eksportøren til den lokale kunden. Det er distributøren som innfører varen (eller tjenesten) til landet der sisteleddsomsetningen skjer. Sluttkunden foretar et «lokalt» kjøp av varen fra et selskap som er etablert i det fremmede/importerende landet.

I eksempelet ovenfor («Eksempel 2») står vi overfor et distributørforhold. Den norske eksportøren A selger varer til den tyske distributøren B. Dette gjennomføres som et selvstendig salg, med et eget sett av fakturaer. Deretter selger den tyske distributøren B de samme varene til den tyske kunden C. Dette er også et selvstendig salg av varer, med et eget sett av fakturaer. Det er i den første transaksjonen varene importeres til Tyskland. Den neste transaksjonen mellom B og kunden C er derfor et «lokalt» salg av varer i Tyskland.

Skatteregler

En del av bakgrunnen for den noe forvirrende bruken av ulike agent-karakteristikker, er skattereglene. Uten å gå grundig inn på dette, så er det generelt slik at en agent i et fremmed land kan anses å utgjøre et fast driftssted etter internasjonale skatteregler, dersom enkelte vilkår er oppfylt. Dette betyr for eksempel at dersom et norsk selskap bruker en agent i Tyskland, så kan denne agenten anses som et fast driftssted for det norske selskapet, dersom denne agenten opptrer på en bestemt måte. Et fast driftssted vil medføre skatteplikt for det norske selskapet i Tyskland. Det norske selskapet vil være ute etter å unngå dette, ettersom selskapet ikke ønsker å etablere seg i Tyskland (bakgrunnen for at selskapet har valgt å engasjere en agent, er jo nettopp at selskapet ikke ønsker å etablere seg i Tyskland). Generelt er innholdet i agentregelen i internasjonal skatterett slik at dersom agenten selv kan slutte avtaler for eksportøren, eller spiller en vesentlig rolle ved inngåelsen av avtaler, så kan dette føre til at eksportøren etter en konkret vurdering anses å ha et fast driftssted i det fremmede landet. Dette er imidlertid skattemessige vurderinger, som ikke har noen avgjørende betydning for vurderingen av de de kontraktsmessige forholdene og den avgiftsmessige behandlingen av transaksjonene.

Merverdiavgift

Det avgjørende for den avgiftsmessige vurderingen av transaksjonene, er kontraktsforholdene. I et tradisjonelt agentforhold er kontrakten inngått mellom eksportøren A og kunden C i det importerende landet. Dette er dermed transaksjonen som skal bedømmes etter avgiftsreglene. I Eksempel 1 ovenfor vil eksportøren A eksportere varene ut av Norge, og denne transaksjonen vil dermed være fritatt for norsk merverdiavgift. Den tyske kunden C vil imidlertid måtte betale tysk importmerverdiavgift på varene etter tyske regler, gjennom reverse charge-avgiftsberegning. Den tyske agenten B vil fakturere den norske eksportøren A for utførte agenttjenester. Denne faktureringen vil skje uten tysk merverdiavgift, men den norske eksportøren A vil være avgiftspliktig for dette kjøpet av agenttjenester etter norske avgiftsregler. Eksportøren A vil dermed måtte beregne norsk innførselsmerverdiavgift reverse charge, men vil i de fleste tilfeller ha fradrag for denne merverdiavgiften, slik at denne ikke blir en endelig kostnad for eksportøren.

I Eksempel 2 finner det sted to selvstendige transaksjoner, som begge må vurderes etter relevante avgiftsregler. Den første transaksjonen mellom eksportøren A og distributøren B er en eksport av varene ut av Norge, og denne transaksjonen vil dermed være fritatt for norsk merverdiavgift. Distributøren B må imidlertid betale tysk importmerverdiavgift, men vil i de fleste tilfeller ha fradragsrett for denne importmerverdiavgiften i Tyskland. Den andre transaksjonen finner sted mellom distributøren B og kunden C i Tyskland, og er dermed et «lokalt» salg i Tyskland mellom to tyske parter. Dette betyr at denne transaksjonen kun skal vurderes etter tyske merverdiavgiftsregler. Ved «lokale» salg i Tyskland er det få varer som er gjenstand for reverse charge-rapportering, slik at avgiftsbehandlingen av denne «lokale» transaksjonen i Tyskland i de aller fleste tilfeller vil være at distributøren B fakturerer kunden C med merverdiavgift. Fradragsretten til C vil i hovedsak bero på om vedkommende er avgiftspliktig.

Agenter i Norge

Utenlandske næringsdrivende kan benytte agenter i Norge, på samme måte som norske næringsdrivende kan benytte agenter i utlandet. En del store selskaper med aktiviteter i mange land, har gjerne egne norske datterselskaper som opptrer som norske «agenter» for utenlandske rettssubjekter. I mange tilfeller vil det være de utenlandske rettssubjektene som er den reelle kontraktsmotparten ved salg av varer og tjenester i Norge. Dette betyr at det er de utenlandske rettssubjektene som skal faktureres, og ikke de norske «agentene». Som redegjort for ovenfor, er nettopp det som kjennetegner en agent, at denne ikke opptrer som kontraktspart, men i stedet arrangerer salget mellom eksportøren og kunden. Et eksempel på en slik agentsituasjon der et utenlandsk selskap benytter en norsk agent i Norge, kan være at det norske selskapet A skal selge konsulenttjenester til det tyske selskapet B, men at den innledende kontakten går gjennom agenten C, som er et norsk aksjeselskap (AS), som er heleid av det tyske selskapet B. Fakturaen for tjenestene skal da sendes til det tyske selskapet B, som skal gjennomføre reverse charge av fakturaen i Tyskland og beregne merverdiavgift på denne måten. På generelt grunnlag krever EU sine merverdiavgiftsregler at den norske selgeren føyer til «reverse charge» som referanse på fakturaen, for at den tyske kjøperen skal oppnå fradragsrett for importmerverdiavgiften i Tyskland. Mange utenlandske næringsdrivende som er hjemmehørende i EU instruerer derfor norske kontraktsmotparter til å føye til en slik referanse på fakturaen.

Kilder:

Pierre David: «International Logistics» (6. utgave, 2021) s. 127-132.
Arvid Aage Skaar og Roy K. Kristensen: “Lærebok i bedriftsskatterett” (3. utgave, 2021) s. 380-381.
Sonja Wiesner: «Germany – Value Added Tax», IBFD Country Tax Guides.

Aktuell norsk lovgivning:

Lov av 19. juni 2009 om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven)